torsdag, desember 21, 2006

Cuba

Så var jeg her igjen.. endelig kan man vel si. Har skjedd en del siden sist. Jeg har blant annet vært på ferie på Cuba i en måned. Jeg reiste fra Svalbard den 15. september og var to dager hos Inger i Oslo før jeg reiste videre ut i den store verden. Jeg hadde bestemt meg for å prøve lykken på egen hånd og se om jeg egentlig er så tøff som jeg påstår (og det er jeg, altså..). Hadde en 4 timers mellomlanding på den kjipeste terminalen på Charles de Gaulle, men overlevde såvidt. Turen fra Paris til Havana var et lite eventyr i seg selv. Ble sittende ved siden av en italiensk gjeng som ikke snakket engelsk. Da var det bare å kaste seg ut i det og prøve å stotre frem noen portugisiske fraser, for det var ihvertfall ikke snakk om at de skulle holde kjeft selv om jeg ikke forstod. Ble ganske festlig etter en stund, og eg imponerte faktisk meg selv litt med portugisisken. Utrolig hva man husker når man må! de prøvde å sjenke meg full på sangria og syntes det var hysterisk festlig:) Litt artig var det jo og...

Da jeg kom fram var jeg trøtt som et fly og gikk rett å la meg. Neste dag bestemte jeg meg for å flytte inn til sentrum av Havana der det var litt mer action. Da jeg skulle ta taxi ble jeg litt vel ivrig på prutingen, så jeg fikk en motorsykkel med sidevogn istedet. Jeg syntes jo selvfølgeliug at det var det beste som kunne skjedd og holdt på å le meg i hel hele veien. Skulle litt ønske jeg hadde noen å le med akkurat da, for sjåføren trodde bare jeg var gal! Jeg ble jo overlykkelig når han hadde kjørt feil, for det betydde en ekstra runde i sidevognen på meg:) Jeg møtte heldigvis en tysk jente, Jana, som bodde i samme casa particular som meg (casa Lidia & Argelio, rett ved prado'en), så det ordnet seg fort. De første dagene gikk med til sightseeing rundt om i byen. En helt tom Plaza de la Revolucion, blir liksom ikke helt det samme som en stappfull en med 1.2 millioner mennesker, men sinnsykt å være der likevel. Var også på Museu del Ron (Havana Club) og sigarfabrikken Partagas.

Inni mellom alt det her møtte jeg selvfølgelig et hav av merkelige og festlige mennesker. Maaaange ville ha meg til å kjøpe sigarer, andre ville danse salsa, noen ville bare prate eller synge en sang. En santeria-jente tok meg med på en liten spasertur i byen, og viste meg kirken sin og fortalte om de forskjellige gudene. Hun var supertrivelig og lever i en ganske annen verden enn meg ihvertfall!

Etter 3 dager dro jeg videre til Varadero og møtte moren til Ariel. Hun fikk bilder og ymse fra bryllupet til Elin og Ariel og var veldig fornøyd med å få besøk fra Norge. På bussen fra havana møtte jeg en engelsk fyr, Jake, som jeg hang litt med. Vi satt på stranden og drakk rom som ekte kubanere før vi dro opp til et av de fancy hotellene for å møte noen engelske jenter han hadde møtt tidligere. De var superfestlige og etter å ha sett en cabaret og sånn dro vi på nattklubb. Stranden i Varadero var superfin, men det var vel ca det de hadde å by på og. Ellers var det bare masse turister, så jeg dro videre etter 3 dager.

Turen gikk da til Santa Clara, som er kjent for sitt Che Guevara-monument, -museum og -mausoleum. Det var en kjempesøt by, men siden det er den viktigste studentbyen på Cuba, får du litt vel mye oppmerksomhet som liten og blond. Jeg prøvde å sette meg i Parque Vidal, midt i sentrum for å lese og slappe litt av, men det var bare til å glemme. Tror det var 15 forskjellige menn innom benken min på de ti minuttene jeg satt der.. Jeg orket ikke være der lenger og dro heller videre til Trinidad dagen etter.



Trinidad var den absolutt beste plassen på hele Cuba (tar en råsjans, selv om jeg ikke har vært over hele...). Det må nesten være den søteste byen i verden, tror eg. I tillegg bodde jeg hos den aller søteste familien (Hostal Ametista), med den herligste lile jenten og den nydeligste maten! Om kvelden var det musikk utenfor Case de la Musica, med mojitos og masse liv. Jeg var på en kombinert ride/fottur opp i fjellene til Topes de Collantes. At det var en foss man kunne bade i når man kom opp passet jo perfekt, for da var man bra varm, skal jeg si! På veien ned begynte det å regne trollkjerringer og på en hesterygg oppe i fjellene er det neimen ikke mange plasser å gjemme seg, så vi var søkkvåte når vi kom ned.. Men kjekt var det uansett!

Ca. 12 km fra Trinidad er det strand, og denne ropte ganske høyt på meg nå. Hadde ikke blitt noe brun, og det måtte gjøres noe med. Ble der hele neste dag og det kunne man lett se når jeg kom tilbake. Møtte Michael (en sør-afrikansk fyr jeg hadde møtt på en buss tidligere) tilfeldig på gaten og han bare lo av meg... ikkje alltid like lett å være norsk (og blond..). Vi hang sammen et par dager og fant ut at vi skulle dra sammen til Holguin og Santiago de Cuba. Han var en kul fyr, og vi hadde det moro..
Holguin var ikke noe spesielt..Vi ble jaget av en million menn på busstasjonen når vi kom og ble visst i litt dårlig humør av det. Hadde hatt en ganske lang busstur, så det skulle visst ikke så mye til.. Når v endelig fant oss et sted å bo, måtte vi vaske klær, og det tok jo sin tid. Etter middag, var det tid for kveldens obligatoriske besøk i casa de la trova. Men denne kvelden var ikke som andre kvelder, nei! Vi ble nemlig mer underholdt av et cubansk par i 30-årene og et turistpar i 70-årene som hadde noe partnerbytte-greier på gang. Var skikkelig kvalmt å se på, og han stakkars Cubanske mannen så ikke ut til å trives i det heletatt. Skjønner eg godt, asså! Uææææææææ...
Dagen etter skulle vi egentlig gå opp en million trappetrinn til et utsiktspunkt over byen, men siden det var 200 varmegrader og jeg ble stukket av en maur på rompen, var det faktisk ikke aktuelt en gang. Istedet ble det en 2 kroners pizza og en busstur til Santiago de Cuba. Igjen var det mye mas fra jinteros på busstasjonen, men det begynte vi å bli vant til begge to. Her var de litt mer ekstreme og Michael hadde hatt en hånd i lommen 4 ganger. Jeg slapp som valig bilig unna, og alt gikk jo egentlig fint. Ble lurt av en som liksom var taxisjåfør, som kjørte oss hjem til en kompis sitt hus istedetfor der vi hadde tenkt å bo. Men det gikk jo fint. Var nært sentrum og hadde egen takterasse, så kan ikke klage.. Hva mer kan man egentlig forlange for 10 $ natten?
I Santiago de Cuba var det enda mer musikk enn i resten av Cuba, og vi satt ny rekord i museumsgåing! Var festlig, og jeg var lykkelig som endelig hadde funnet nye sandaler (hadde monsterstore gnagsår mellom tærene). Den ene kvelden var vi på en skikkelig lokal restaurant der vi møtte en festlig gjeng med musikere. De ble med en gang mitt nye cubanske favorittband, som gikk under det fasjonable navnet "Quinteto Casual". Flinke var de i allefall! Sønnen til han ene klarte til og med å lure meg til å danse salsa for første gang og da kom det fort en jente og dro med Michael og.. (vi latet som vi var et par for å slippe unna litt oppmerksomhet). Hun her jenten var helt gal og smørte meg inn med knallrød leppestift mens hun skrek "SEXY! SEXY!". Det var ca det mest usexye jeg har sett i hele mitt liv, men hun var godt fornøyd med at hun fikk låne "typen min".. Michael syntes det ble litt vel voldsomt etterhvert, så vi måtte lure oss videre til Casa de la Musica. Her ventet et nytt eventyr, med en dame som hang som en klegg på meg resten av dagen. Ble fort sliten av alt det her, så det ble vel ikke så veldig sen kveld..
Vi var i Santiago i i 2 netter før vi dro tilbake til Havana. Michael skulle hjem etter et par dager og jeg skulle videre vest over. Å ta buss på Cuba er et kapittel for seg selv! Pga faren for dengue-feber må alle biler og busser "gasses" når de krysser en fylkesgrense. Dvs at uansett tid på døgnet må alle passasjerene ut av bussen (selv om de nettopp har sovnet etter å ha prøvd i 5 timer..), for at de skal gasse den full med noe røykgreier som jeg er sikker på kan drepe det meste! Spesielt på denne laaaaaaaange bussturen på 12 timer ,(expressbuss) der de ikke brukte air conditionen (som til vanlig pleide å stå på full guffe sånn at du nesten frøs, og av erfaring derfor hadde kledd godt på deg..), var det spesielt irriterende å bli vekket av "FUMAR! FUMAR!"
Vel fremme i Havana var jeg en smule lei av å sitte på buss, så jeg ble der en dag før jeg reiste videre.
Fortsettelse følger.. fikk skrivekrampe og må på pub'en en siste gang før jul...


Ok, julen er vel overstått og det er i grunnen påsken også... Men her kommer endelig fortsettelsen:
Vi dro rett til Lidya & Argelio og måtte ha et par timer på puten för vi tok runden i Havana. Siden Michael ikke hadde värt i Havana tidilgere, fikk jeg æren av å være guide. Vi var innom de viktigste plaza'ene og så en tur på Museo de la Revolucion. Det var svært, varmt og tok laaaaaaaaang tid. Men selvfölgelig et must og selv om det meste av informasjonen var på spansk, var det en sinnsyk opplevelse! Etterpå var det obligatorisk öldrikking på Plaza de la Catedral og middag på La Dominicia. Klokken var blitt åtte, og om vi skulle få noe ut av kvelden, kunne vi ihvertfall ikke gå hjem, for da hadde jeg sovnet. Istedet tok vi turen til La Bodeguita del medio, som er kjent for å ha servert Ernest Hemmingway verdens beste mojitos, så det var bare å hive innpå. Gode var de, og stemningen höy, men den söte lille bar/restauranten var smekkfull av turister som kom innom for å ta bilder, så vi ble ikke så lenge. Vi tok heller en tur langs Malecon, der de innfödte henger på kveldstid. Der mötte vi en fyr som var musiker og trommeinstruktör, så Michael avtalte å möte han dagen etter for å lære seg å spiller trommer som en ekte cubaner.
Mens han lärte seg det, tok jeg turen til busstasjonen for å fortsette eventyret på egen hånd. Det var visst 3 timer til bussen gikk, så jeg benyttet anledningen til å dra tilbake til Plaza de la Revolucion. Jeg var nå blitt hakket stödigere i spansk og fått med meg at mirador'en var en heis opp til et helt sykt utsiktspunkt i toppen av tårnet, der du kunne se utover hele byen. Fantastisk!
Bussturen til Vinales skulle egentlig vært unnagjort på noen få timer, men der hadde vært en ulykke på veien og vi ble stående en god stund å vente. Endelig fremme, fant jeg huset til Blanca, (Villa Blanca, Calle Camilio Cienfuegos no. 20) som Lidya hadde tipset meg om og fikk meg en velfortjent dusj. Deretter ble det middag på La casa de Don Tomas. Ingen kulinarisk opplevelse akkurat (grillet svinekjött og vasne pommes frites), men det gikk ned. Det skulle være en av de bedre restaurantene i byn, men det sier vel gjerne mer om standarden på Cuba. Det var en rolig kveld i denne lille byen, så jeg dro hjem og leste litt för jeg sovnet i mitt lille uthus med rosa satengsengeteppe og blondegardiner... for en prinsesse :-)

Neste dag var det tid for litt hiking, og jeg meldte meg på en fottur i Valle de Vinales som skulle gå kl 16. Jeg hadde altså mange timer på meg, og tok da en tur opp til Hotel La Ermita og nöt den fine utsikten over dalen. Landskapet her i Pinar del Rio-regionen var helt annerledes enn andre steder i landet, med mange lave, runde fjell og mye dyrkbar mark. Det er her de fleste tobakksplantasjene er, og fra denne lille fjelltoppen kunne man se de mange gårdene i området. Det var herlig å sitte for seg selv her oppe, der ingen maste på meg og jeg kunne bare nyte livet, naturen og stillheten. Rundt klokken tre begynte jeg å bevege meg nedover mot byen igjen, og nesten framme åpnet himmelen seg og det ble skikkelig uvær med lyn og torden og hele pakken. Typisk min flaks, for da ble jo selvfölgelig fotturen kansellert. Jeg ble satt opp på ny tur klokken 9 neste morgen, og fikk håpe på bedre vær da. Etter en times tid roet det seg og jeg la heller ut på en liten tur alene. Var deilig å være i en liten landsby med mindre folk og mindre oppmerksomhet. Mötte mange rare, men trivelige folk og fikk tatt masse fine bilder... Vel hjemme igjen hos Blanca var det fisk på menyen, og jeg var glad jeg hadde droppet restaurantmaten denne dagen. På kvelden gikk tok jeg en tur i Casa de la Cultura, men heller ikke i dag var det hæla i taket.


Neste dag så været bra ut og vi la ut på tur. Jeg forstod fort at dette ikke kom til å bli en særlig krevende fottur, da vi stakk innom en gård der de dyrket tobakksplanter og fikk se hvordan de höstet bladene, törket dem og til slutt rullet budeien en sigar til oss. Vi fortsatte videre til en bonde som dyrket frukt og kaffebönner, og jeg kjöpte med litt kaffe til Inger. Derfra gikk vi videre til en liten (pitteliten!) innsjö og stirret på noen maur alt for lenge (det var vel ca på dette tidspunktet jeg syntes de andre begynte å bli utrolig teite). Når de endelig var ferdig gikk vi litt opp i fjellet og inn i en dryppsteinsgrotte. Den var ca 100 meter lang og vi kom ut igjen på andre siden av fjellet. På vei ned igjen åpnet himmelen seg igjen og det var reprise på gårsdagen. Heldigvis hadde onkelen til guiden vår en tobakkstörkehytte ikke så langt unna, så vi stakk ned til han. Onkelen var en festlig gammel mann, som så litt ut som en cowboy, med sigar i munnviken og var vel ca på höyde med meg (1.58). Flere lokale bönder kom ridene på tynne hester uten sal, med sigar i kjeften, stråhatt på hodet og sväre kniver i beltet. Töffe gutter var de, men jammen ville de i ly for regnet de også. Begynte å bli en fin gjeng der inne nå... Da uväret hadde roet seg litt fortsatte vi hjemover til byen. Det var ganske vått og gjörmete og hun ene dama som var med (en tysk hudpleier...) begynte å bli vel grinete. Jeg ante en sjanse for å nå andre bussen til Havana og ville egentlig bare kjöre på, men det var ikke snakk om, for hun ble jo skitten på beina, stakkars! Utrolig nok overlevde alle turen og jeg nådde til og med bussen.

Planen var egentlig å reise videre til Playa del Este, men da jeg kom på busstasjonen i Havana gikk det akkurat en buss til Varadero, så jeg kastet meg på den. Det eneste jeg var ute etter var jo sol og strand, og det fikk jeg:-) Jeg ble der i 5 dager, og mötte noen festlige og noen mindre festlige folk. Fikk kjört litt vannscooter, solt meg, badet og drukket öl, så va egentlig fornöyd med det.

Dagen för jeg skulle reise tilbake til Norge dro jeg inn til Havana igjen. På kvelden mötte jeg en syk tysk fyr, som jeg aldri ble kvitt. Mötte heldigvis 2 dansker jeg bodde sammen med, på en bar og lurte meg unna med dem. Uteplassene stenger egentlig ganske tidlig i Havana og alt så egentlig dödt ut. Men som ekte skandinaviere, så vet vi å lete etter en fest. Jeg spurte en politimann på gaten om han visste om noen plasser som hadde åpent enda. Han sa det kun var den ene plassen vi kom fra, men der var jo den gale tyskeren, så det var uaktuelt! Han ropte da på en fyr som satt og halvsov på fortauskanten på andre siden av gaten. Det viste seg at han hadde en bar som var åpen "24 hours", dvs at kommer det folk, så åpner de! Bartenderen hadde skadet foten sin, så han lå på bardisken og slappet av, mens resten av gjengen (4 ansatte dukket plutselig opp fra ingensteds) kom og festet med oss. Det gikk unna på Cuba Libre'ene og salsaen var i full sving. Barmannen fra gaten jobbet visstnok også på kinoen som lå vegg i vegg, så etter en stund tok han oss med inn dit på en liten omvisning. Jeg fikk også en gatis billett til den förste forestillngen dagen etter. Da klokken var blitt 7 på morgenen kastet jeg inn håndkledet, men han ene dansken forelsket seg dypt i hun ene servitören og på grunn av kommunikasjonsproblemer (han snakket ikke spansk, hun snakket ikke engelsk), måtte de väre igjen der de hadde tolk.. hehe...

Min siste dag på Cuba var min aller verste! Jeg angret forferdelig på den siste drinken kvelden för og var over gjennomsnittet fyllasyk. Det var et helvete å kjöpe med den obligatoriske flasken med el ron de Cuba, men det måtte liksom til. Det er vel unödvendig å fortelle at jeg aldri nådde den kinoforestillingen... Flyet mitt gikk heldigvis ikke för på kvelden og da begynte jeg å kvikne til. Tok coco-taxi til flyplassen og måtte ta de siste bildene i fart (av alt som jeg hadde glemt å fotografere), ble nyyyyyyyyyydeli.

Jeg flydde med Air Fance og da vi mellomlandet i Paris for å bytte fly, oppdaget jeg at kameraet mitt var borte. Det var selvsagt oppstandelse inni meg og et sinne som ikke lignet grisen. De gjennomsökte flyet etter at alle var gått ut (sa de ihvertfall..), men fant ingenting. Heldigvis hadde jeg litt bilder på det lille lommekameraet mitt også, men fytti grisen så surt! På toppen av alt var flyet forsinket, og jeg måtte vente 6 timer på Charles de Gaulle på neste fly til Oslo. Var rimelig irritert og lei meg pga kameraet, så dette var nok ikke mitt beste öyeblikk.

Nå er kameaet nesten glemt og jeg pröver jeg å se positivt på det og heller bruke det som en unskyldning til å dra tilbake til Cuba enda en gang. Det var en fantastisk opplevelse og et helt sinnsykt land! Har fått en del bilder fa Michael, så jeg klarer meg nok. Hvis ikke får jeg ta meg en sigar og höre på favorittbandet mitt "Quinteto Casual", så går det seg nok til...